Koronaepidemien har medført at verdensøkonomien er i en nedgangskonjunktur av historiske dimensjoner. For å bøte på skaden gjør sentralbanker sitt ytterste for å stimulere økonomien. Lav statsrente og pengetrykking holder lånerentene nede og understøtter aksjemarkedet. Baksiden er at både og gjeld og inflasjon er på vei opp.
I USA har sentralbankens balanse økt med 3 000 milliarder på et halvår. Det er derfor knyttet stor interesse til ethvert rentemøte som holdes, der de utdyper sine mål for pengepolitikken fremover. Du kan lese mer om dette i månedsrapporten ved å klikke her.
Sentralbanksjef Jerome Powell har tidligere signalisert at han vil tillate at inflasjonen blir betydelig høyere en styringsmålet på 2%. I tillegg ønsker han høyere sysselsetning blant lavinntekts- og minoritetsgrupper. For å sikre at disse gruppene kommer i arbeid, vil han tillate høy prisvekst i lang tid.
Dette påvirkes også av hvor lenge vi må vente på koronavaksine. Jo lenger tid det tar før vaksinen kommer, jo svakere blir veksten, og behovet for stimulering må opprettholdes. Pilene peker altså i retning av at situasjonen med lav rente og nye penger inn i økonomien, vil fortsette en god stund.
I tillegg har frykt for turbulens i forkant og etterkant av presidentvalget i november, gjort at mange selskaper benytter anledningen nå med rekordlave renter til å låne penger. På kort sikt er dette bra for aksjemarkedene. Historien viser at de langsiktige konsekvensene av for kraftig stimulering av økonomien kan føre til at inflasjonen løper løpsk.
Les også: Med gjeld skal gjeld fordrives
Det er en klar trend i retning av at sentralbanker blir mer aktivistiske og tar større ansvar. Dette er ikke bare noe som i økende grad har skjedd etter finanskrisen i 2008, men det er en sentralbankpolitikk som også ble ført på 1970-tallet.
Etter en kraftig velferdsøkning i etterkrigstiden, falt produktivitetsveksten i USA brått på 70-tallet. For å demme opp for svak vekst og økende arbeidsledighet, bidro sentralbanken aktivt til å stimulere økonomien.
I et forsøk på å styrke økonomisk vekst, ble renten kuttet og det ble brukt mer penger over statsbudsjettet. Dette fikk et utilsiktet utfall da den kraftige stimuleringen med negativ realrente førte til at inflasjonen kom ut av kontroll.
Resultatet av den lange inflasjonsperioden på 1970-tallet ble en kraftig politikkendring, som bidro til Reagans valgseier i 1980. Han fikk gjennomslag for en mer politisk uavhengig sentralbank som ved hjelp av høye renter fikk inflasjonen under kontroll igjen.
Dette er en klar parallell til det som skjer i dag. Produktivitetsveksten har falt markert i flere land det siste tiåret, og en har forsøkt å stimulere veksten ved å kutte renten og bruke mer penger over statsbudsjettet.
Når den globale trenden viser at stadig flere sentralbanker benytter ukonvensjonelle virkemiddel for å stimulere økonomien, kommer dette til å påvirke finansmarkedene. Negative realrenter, som gjør det svært billig å ha store lån, vil over lang tid påvirke investeringsadferd og syn på risiko. I Norge gir dette seg for eksempel utslag i at en uforholdsmessig stor del av kapitalen går inn i boligmarkedet. Les mer om boligrenta her.
SSB la nylig frem oppjusterte prognoser for norsk økonomi, og de tror at rentene vil begynne å stige allerede til neste år. Selv om vi mener det er bra med høye renter, tror vi likevel det vil bli vanskelig for Norges Bank å signalisere renteøkning på et tidligere tidspunkt enn andre land. Så det er fortsatt all grunn til ikke å glemme historien.
For å opprettholde en stabil pengeverdi er inflasjonsmål, som realiseres ved hjelp av rentesetting, et viktig styringsmål for sentralbankens pengepolitikk.
Fra 2001 til 2018 hadde Norge et høyere inflasjonsmål enn våre handelspartnere. Dette fordi inflasjonsmål og handlingsregel ble brukt som økonomiske verktøy for å fase oljepenger inn i økonomien på en sunn måte.
Konsekvensen har vært en høyere lønns- og prisvekst enn i andre land. Dette har gradvis svekket vår konkurransekraft. For å bøte på problemet ble både handlingsregelen og inflasjonsmålet justert ned i 2018.
Det målet Norges Bank sikter mot i dagens rentesetting, er en inflasjon som over tid er nær 2 prosent. Dette er et skritt i riktig retning. Problemet er bare at med koronanedstengning øker pengebruken over statsbudsjettet på nytt, og sentralbanken bidrar nok en gang med kraftig stimulering.
Trolig vil Norges Bank, i likhet med sentralbanken i USA, tillate at inflasjonen skyter godt over målet på 2%, og tåle at rentene vil holdes lave lenge. Det øker presset på regjeringen for å finne andre virkemiddel for å dempe gjeldsveksten og prisoppgangene i boligmarkedet.
Les også: Dobbeltsjokk gir nullrente i flere år fremover
På samme måte som man i perioden etter 2001 planla for å svekke konkurransekraften, må man nå lage en plan for å styrke den.
Det innebærer at lønnsveksten må følge produktivitetsveksten, og helst være lavere en periode. Skal norsk næringsliv være konkurransedyktig må skatter og avgifter også være konkurransedyktige. Ellers vil bedrifter og investorer flytte aktivitet ut av landet.
Når det nå ligger an til en periode med svært lave renter og stigende inflasjon, vil konkurransekraften i norsk næringsliv forbli svak. Vedvarende negative realrenter bør være et pengepolitisk virkemiddel Norges Bank venter i det lengste med å bruke.
Last ned hele månedsrapporten her.