Med en verdensøkonomi i pandemi-modus er rollen til alle lands sentralbanker enda viktigere for å bevare stabilitet. I New Zealand ble det innført et direkte inflasjonsmål tilbake i 1989 og mange andre land har tatt etter, men nå er det også ville tilstander i boligmarkedet der.
Økt pengemengde har etter nedstengingen av økonomien i pandemien ført til en enda kraftigere oppgang i aktivapriser. Prisvekst på aktivapriser inngår ikke i sentralbankenes mål på inflasjon, så i tiden før krisen i 2008 ble prisvekst på bolig og aksjer stort sett oversett i sentralbankens pengepolitikk. Etter 2008 har sentralbanker fått et større ansvar for også å sikre finansiell stabilitet. I Norge har sentralbanken målt prisvekst ved å bruke SSBs konsumprisindekser.
Les hele månedsrapporten via denne lenken.
Sentralbankenes rolle
Som følge av Kinas inntreden i verdensøkonomien, økt globalisering og automatisering, så har prisveksten på varer og tjenester vært beskjeden.
Mandatet til sentralbankene er på mange måter en moteretning, og noe som endres over tid. Frem til 1971 ble prisveksten forankret i en gullstandard som begrenset veksten i pengemengde. Fra 1970-tallet og frem til 1990-tallet var fast valutakurs knyttet opp til enten USA eller Tyskland vanlig. Grunnen til at mange land i Europa valgte å knytte sin valutakurs til den tyske valutaen, var at det var nedfelt i grunnloven at sentralbanken ikke hadde lov til å trykke penger for å finansiere statsgjeld. Dermed var det lovpålagt for den tyske sentralbank å føre en lavinflasjonspolitikk. Først med inntreden i euroområdet ga Tyskland opp sin lavinflasjonspolitikk i bytte mot å få slå sammen øst og vest Tyskland.
Mange land fulgte etter New Zealand
Inflasjonsmålet ble populært utover på 1990-tallet, etter at sentralbanken i New Zealand som første land innførte et direkte inflasjonsmål, tilbake i 1989. Høy prisvekst var på 1980-tallet et stort problem i New Zealand, og ved å binde seg til et tydelig definert mål om å få ned prisveksten, greide sentralbanken å redusere den årlige prisveksten i New Zealand fra 8% årlig vekst til 2% årlig vekst. Stadig flere sentralbanker fulgte etter New Zealand. Norges Bank fulgte etter, først indirekte fra 1999, og formelt fra 2001.
Nå er det ikke konsumprisveksten som er et problem, det er prisveksten på investeringsaktivaer som aksjer og eiendom.
Boligprisene er uoppnåelige
Prisveksten på boliger i New Zealand har steget med 20% på ett år. Statsministeren i New Zealand, Jacinda Ardern gikk til valg på å skaffe befolkningen rimelige boliger. For å få kontroll på den kraftige prisveksten på boliger, har regjeringen i New Zealand pålagt sentralbanken et nytt mandat om å stabilisere boligprisene, fra og med 1. mars i år. Boligprisveksten i New Zealand har vært sterk i store deler av landet. I følge analysebyrået Numbeo er boligprisene så høye at de er uoppnåelige for 90% av befolkningen, definert som mer enn 3 ganger medianinntekten til en familie.
I en kronikk i Financial Times advarer Morgan Stanleys sjefstrateg, Ruchir Sharma, om at hvis flere sentralbanken blir pålagt å dempe prisoppgangen på boliger (og aksjer), så kan det på sikt utløse et kraftig fall i finansmarkeder. Historisk har kraftige nedturer i økonomien kommet i etterkant av kraftig økning i priser på bolig og/eller aksjer. Størrelsen på finansmarkedet har økt gradvis etter at verdens valutamarked, og dermed størrelsen på pengemengden, gikk bort fra å forankres i en fysisk størrelse som gull (USA gikk bort fra gullstandarden i 1971).
Bekymret over historiske tegn i tiden
I dag er det kun sentralbankens vilje og evne til å forsvare pengenes verdi som definerer verdien. Med kraftig pengetrykking har pengemengden økt, og verdien, eller hvor mye du får kjøpt, for penger er redusert. Fra at størrelsen på det globale finansmarkedet var om lag like stor som den globale realøkonomien rundt 1980 har den i dag vokst til om lag 4 ganger så stor størrelse som realøkonomien. Historisk vet vi at kriser som utløses av fall i boligmarkedet gir størst negativ ringvirkning til realøkonomien.
Så lenge den kraftige veksten i pengemengde fører til kraftig vekst i aksje- og boligpriser, så forsterkes ulikheter og det utgjør en fare for finansiell ustabilitet. Med løfte om nullrenter i USA de neste to-tre årene er det en stor fare for at den kraftige økningen i pengemengden vil resultere i videre oppgang i aksje- og eiendomspriser. Jo lenger tid det tar før rentene normaliseres, jo mer intens vil debatten om pengepolitikk, inflasjonsmål, bolig- og aksjeprisvekst bli.
